MIN KJÆRE LILLEBROR ROBERT
Robert, min kjære lillebror, ble født 30.mars 1983, 4 mnd. før jeg ble 5 år. Ååå jeg var en stolt storesøster og jeg var alltid veldig storesøster… Ja vi kranglet så fillene føyk innimellom som de fleste søsken, men det var ingen andre som fikk gjøre broren min noe eller si noe stygt om ham, da fikk de med meg å gjøre hehe
Han var en skikkelig god gutt og vi lekte, så på tv/film mye sammen selv om aldersforskjellen var litt stor og slik hadde vi helt til vi ble voksne.
Han syntes alltid det var «ekkelt» når vi snakket om jenter, ble rød og litt sint hehe vi syntes alle det var morsomt å gjøre dette…
Men plutselig var det ikke «ekkelt» lenger, da hadde han fått seg kjæreste, Tonje, noe vi alle kunne forstå, den nydelige jentaJ
Robert var en gladgutt som sjelden var sur, men som lo og tullet veldig mye og som ofte fikk meg i godt humør, Tonje er også en slik person og tror de hadde det veldig artig sammen.
Han var glad i familien sin og ble liksom ikke for gammel til å være sammen med storesøster, mamma eller pappa… Han kunne godt ta en kinotur sammen med meg, tilbringe en dag med mamma eller ta en bytur sammen med oss selv om han hadde flust av kompiser og TonjeJ
Kompiser ja det var det mange av, han var en likandes kar med et stort nettverk, En stille kar, men en blid spøkefugl som ikke brydde seg om folk var populære eller ikke, hans største interesse var bil og det gikk med mye tid på bilJ
LIVET TOTALT FORANDRET
18.september 2005 ble livet vårt totalt forandret. Vi hadde besøk av familie og tante Solfrid og Basse var på tur utover.
Vi hadde en fin morgen/formiddag, spøkte og lo så ringte telefonen til mamma, det var tante Solfrid som ringte og sa at de ble forsinket, det var skjedd en bilulykke på nyveien.
Robert, Tonje og en kompis var i Fredrikstad på besøk hos en annen kompis som gikk på skole der. Det var mye festing der og de skulle kjøre hjem utpå dagen 18. september.
Plutselig ringer telefonen igjen og mamma kommer med skrik jeg aldri har hørt maken til, jeg kjenner det går kaldt gjennom meg og får panikk for jeg bare kjenner på meg at det er bare en ting som kan utløse slike skrik, men klarer ikke tenke det og sier hele tiden hva er det? Hva er det? Svar meg, hva er det? For noen må si det til meg med ord…
Det utenkelige var skjedd, de neste dagene, ukene, månedene og år kjennes som et vondt mareritt, jeg skulle aldri få se, snakke med og ta på broren min igjen, jeg hadde/har familie og venner rundt meg, men ensomheten kjennes likevel stor, jeg er igjen «alene»…
Smerten og savnet dempes/endres med årene, men det er der hele tiden, Robert, broren min, jeg tenker på deg hver dag, du er med meg i hjertet mitt. Til tider gjør det fremdeles så uendelig vondt, noen ganger føles det fremdeles uvirkelig, jeg kan fremdeles få angst og pusteproblemer med tanke på den dagen og at jeg aldri får se deg igjen, hvertfall ikke i dette livet.
R.I.P Robert, jeg tror vi sees igjen en gang<3<3<3<3
